Henriette Christie Ertsås

Henriette Christie Ertsås
Forskningsproduksjon på gang

Henriette Christie Ertsås har en PhD fra Institutt for Biomedisin (UiB) og CCBIO (Centre for Cancer Biomarkers). Hun iscenesetter det som foregår inni kroppen, nærmere bestemt inni cellene, og lar oss få bekjentskap med den virkelig bitte lille biologien som knapt er synlig i mikroskop. Hun har forsket på aldersavhengig kreft ved UiB og er aldeles forferdet over kreftcellers mangel på selvinnsikt. Henriette har dessuten skuespillerutdannelse (MFA) og bruker denne kombinerte fagbakgrunnen til å fortelle historien om den forunderlige biologien.

Forskning Til Folket opplever at naturvitenskapen med et skinn av teknologioptimisme brukes som leverandør av argumenter for å rettferdiggjøre ulikhet og dømme og begrense menneskelig utfoldelse.  Det finnes enkelte som tviholder på status quo og vil begrense oss etter kjønn, rase eller helsetilstand basert på en forkvaklet tolkning av genetikken. Det hevdes at mennesket oppfører seg på den ene eller andre måten fordi det står i genene våre; det er biologi, basta. Forskning Til folket ønsker ikke å bidra til denne forestillingen om «den sterkestes rett», men vil være tilstede i debatten der nettopp naturvitenskapen blir forvrengt av mennesker med tvilsom agenda.

Vitenskap har en verdi i seg selv. Forskning for å finne ut mer om hvordan kroppen virker er viktig for annet enn å kurere sykdom. Forskning har potensial til å gjøre oss klokere på livet. Forskning Til Folket ønsker at kunnskapen som i stor grad er forunt fagfeller, debattert på konferanser og i faglige journaler, skal blir tilgjengelig for folket før den lettvinte pseudovitenskapen kaprer oppmerksomhet. Henriettes bakgrunn gjør henne særdeles egnet til å formidle biologiens budskap. Etter Forskning Til Folkets forestillinger står folket bedre rustet mot, og unngår å bli offer for, kvakksalveri og pseudovitenskap.

Det er først når du har spilt en celle at du forstår hvordan det er å være en celle.

Forskning Til Folket formidler avansert biologi på en måte folket kan forstå ved å bruke metaforer de kjenner fra eget liv. Publikum kan absorbere informasjon om vanskelige biologiske mekanismer gjennom sin kjennskap til menneskelige relasjoner. Det som driver oss, enten man er menneske, celle, bakterie eller virus er felles for alle; nemlig ønsket om å overleve og forplante seg. Dramaet mellom celler og patogener, eller celler imellom står ikke tilbake for ethvert Ibsenstykke. Cellenes kollektive livsførsel står i sterk kontrast til destruktiv individualisme i den vestlige verden der stadig flere faller utenfor og er ensomme. Studerer du en flercellet organisme vil du oppdage at egoistisk oppførsel blant celler rett og slett fører til kreft. Har vi mennesker kanskje noe å lære av å vende blikket inn i oss selv?